Harald Bodøgaards arbeider har mange betydningsnivåer, og det er trekk som er karakteristisk for kunsten etter modernismen. Likevel er ikke Bodøgaard noen antimodernist - tvert imot fører han aspekter ved modernismen videre, nemlig det aspektet som Franz Werfel kalte "Viljen til det betydningsløse". Utsagnet kan virke merkelig, men gikk på dette at modernismen ikke ønsket at kunstverket skulle stå for noe annet enn seg selv. Et kors står for den kristne forsoningslære, og Christian Kroghs Syk Pike skal forestille en dødssyk kvinne. Slik ble maleriet som maleri tryllet bort og ble istedenfor et instrument for noe utenfor seg selv. Derfor ville modernismen til det ikke-forestillende ved kunstverket - først og fremt til selve materialet.
Denne linjen fører Harald Bodøgaard videre - materialet er også i hans skulpturer avgjørende, enten det er gotlandsk kalkstein eller en kombinasjon av trevirke og hvit marmor.
I HVIT - KILDE - RØD - SORT (1994) er Lødingen granitt selve grunnfjellet, nordnorsk og lokalt. Sterke, tunge, ruglede steiner, preget av århundres nedsliting og geologiske erupsjoner. Men Lødingengranitten får ikke stå alene, også hvit marmor, sort diabas og rød granitt blander seg inn og skaper kontraster. Disse faste materialene blir satt opp mot det flytende vannet. Slik oppstår det et spill mellom materialer, teksturer (ruglet mot glatt) og farger som utgjør det første nivået.
Men så beveger Bodøgaard seg utover modernismen - for materialene har i seg selv en henvisningskraft. Lødingen granitt og hvit marmor - det gir assosiasjoner til det norske og det greske. Til det hjemlige og det klassisk-fremmede. Samtidig har vannet funnet seg hulrom i stenene som forvandler dem til kar og kanskje kilder, slik en av titlene antyder. De er ikke kar, men kan ligne på kar.
Og dermed begynner betydningene å leire seg rundt objektene. F.eks. gjør selve oppstillingen av dem i en stigende eller en fallende rekke at vi tenker på minimalistisk skulptur - og da aktiviseres både likhetene og kontrastene. Likheten er vekten på materialene, og forskjellene er at Bodøgaard utstyrer skulpturene med små knagger som man kan henge betydninger på. En slik knagg er titlene.
Bodøgaard arbeider bevisst med titlene - lar dem spille med og mot, og beriker slik det assosiasjonsfelt som rammer inn gjenstandene og gir dem mening. Hans mest kjente skulptur - Omfalos - er et eksempel på dette. Men det er også HVIT - KILDE - RØD - SORT hvor ordet kilde bryter ut av fargerekken og henviser til et forestillende moment.
Så kanskje middelalderens betydningslære er aktuell her - den tok
utgangspunkt i den bokstavelige mening, som i dette tilfelle er
materialene. Og slik gikk den videre til tre ulike typer av overførte
betydninger. Hos Bodøgaard er ikke antallet av betydninger gitt - det er
akkurat så mangfoldig som betrakterens kreativitet rekker.