|
(Det
kan være interessant å sammenlikne (Inghild) Karlsens Tranquiliatis
med) bodøkunstneren
Harald Bodøgaards (f.1958) skulptur Sarkofag
fra 1990.
Skulpturens mål og form er
bestemt av en liten brun båts smekre linjer, slik at grunnflaten blir
mandelformet. Båten er en autentisk, ca. seksti år gammel spisse fra
Saltstraumenområdet. Den er ikke bearbeidet utover at den er innsatt
med flytende, grå-svart tusj; den turkise, langsgående stripen er
original. Spissa er plassert opp ned på en monumentalt utformet,
ornamentert form i hvit fauskemarmor som hviler på en mindre sokkel i
svart labrador-stein. Det oppstår et kontrastrikt spill i møtet
mellom de ulike materialene, overflatevirkningene og fargene.
Treverket kan minne om de midlertidige overnattingsstedene fiskerne
kunne lage seg ved å snu båten opp ned, eller byggeskikken i nord
der båten ble brukt som tak på naust og sjøhus.
Steinens materiale, dens avlange form og overflatens relieff-
utsmykning gir derimot assosiasjoner til - ikke uventet, tittelen tatt
i betraktning - en sarkofag.
Relieffenes enkle former former likner derimot bølger og havets liv;
sjøstjerner, krepsdyr, fisk, alger, tang og tare, skjell og
konkylier.
Båten og sarkofagen - her møtes det nordnorske, hjemlige og det
klassiske, fremmede. Skulpturen ble til i en tid da den nordnorske
fiskerikrisen var akutt, og her er åpenbare nærings- og
kulturpolitiske kommentarer.
Men
først og fremst framstår den som et minnesmerke for den gamle båtkulturen
- og et gravmonument; båten stedes til hvile i symbolsk hav.
Havet, i nordnorsk kontekst, er jo
også en kirkegård. Båten fungerer derimot gjerne som et livssymbol,
og slikkan denne skulpturen leses som et bilde på en hel livsform som
hedres og legges til ro.
En sammenlikning
mellom Inghild Karlsens installasjon og Bodøgaards Sarkofag
vil, ved første blikk, gi inntrykk av store kontraster: Det utspredte
kontra det samlende og massive;det flyktige kontra detmonumentale og
materielle;det (kunstnerisk) utfordrende kontra det tradisjonelle og
selvtilstrekkelige; det idémessige og mangetydige kontra det fysiske,
tunge og enkle.
Men her er også
fellestrekk; store formater, bruk av lokale materialer, direkte
referanser til tradisjonsrike næringer og enkle, lettfattelige
henvisdnininger til liv og død. I begge verk ligger en latent dynamikk,
en livskraft og en framtidsorientering: En antydning om at det kanskje
er på tide å søke nye veier; forankre identiteten i noe annet enn
fortiden og næringshistorie alene.
For livet i nord går
videre, uten at man glemmer fortiden og den respekt tradisjonen utber.
|