Oscar Bodøgaard

Det er den nord-norske natur, og særlig dens mystiske aspekt som inspirerer og utfordrer ham. Denne naturmystikk har han utforsket gjennom tre nokså karakteristiske motivkretser som han stadig vender tilbake til. Denne merkelige tredelingen gir ham muligheter til å vise flere sider ved nord-norsk natur, sider som ingen annen kunstner har vist. 

Den første motivkrets han vender tilbake til er havet og himmelen. Disse landskapene har ofte noe dystert og illevarslende over seg. Det er som om naturen samler sine veldige krefter til opprør. Bildene domineres av den mørke havflaten som synes å strekke seg uendelig innover billedflaten, før den i horisonten møter en like dyster himmel. Den avdempede fargebruk, samt de horisontale linjene i komposisjonen, gir et inntrykk av stabilitet og ro. Man har stadig følelsen av at det uhyggelige krefter i dypet under havflaten, krefter som er i bevegelse og i ferd med å bryte fram. Denne spenningen mellom ro og bevegelse forsterkes ytterligere ved at den intense romvirkningen kommer i sterk kontrast til strukturen i de tykke lag med maling som fremhever flaten. Man er fristet til å bruke et så paradoksalt uttrykk som ”Dynamisk ro”. 

Den andre motivkretsen er skogen. Det er senhøsten og vinterens nakne, bladløse skog som går igjen i disse bildene. Ofte er de flimrende grener og kvister satt i kontrast til rolige, majestetiske fjell eller slake snødekte åser. Også her finner man den mystiske forventningen. Men denne gang er det nye liv som anes blant de tilsynelatende livløse trær. I høstbildene fornemmer en at det rører seg liv under det døde løvet som dekker skogbunnen. Det er vekselvirkningen mellom liv og død som skildres. Den døende generasjon trekker seg tilbake og legger grunnlaget til rette for kommende slekter.

Vinterskogsbildene er en hyldning til lyset og solens livgivende kraft. Man fornemmer noe av selve skapelsesmysteriet i fargespillet mellom de rimfrosne trær.

I tillegg til disse motivkretser som man må definere som figurative, har Bodøgaard nærmet seg naturen nonfigurativt.

Innen denne kategori finner man de fire store lerretene som uten tvil er et av hovedverkene i hans kunst. Her er det de fire årstidene som fremstilles. Her har kunstneren vært opptatt av lyset, og for å få full frihet til å arbeide med dette fascinerende aspekt med naturen, har han valgt å løse seg fra det figurative. I likhet med hav-motivene spiller strukturen i billedflaten en helt avgjørende rolle. Bildene forandres på de merkeligste måter etter som tilskueren beveger seg i forhold til bildene, og lys og skygge avdekker og skjuler fargenyanser i den grove overflaten. Bildene forandrer også karakter om man betrakter dem på nært hold og lar de tusener av fargeflekker danse for øynene, eller ser dem på avstand, og lar helheten komme til sin rett. 

Mennesket har en svært beskjeden plass i Bodøgaards kunst. Vi kan bare ane dem gjennom bygninger og båter. Disse fungerer av og til i maleriene som et middel til å skildre naturens storhet på en ekstra intens måte. Hvor stor blir ikke havet, når det måles mot de to fiskeskøytene langt der ute?

Tor Kvarv