Lidelse og vennskap Galleri Bodøgaard 26.02 – 09.04.2006

Krigen har en stor plass i russernes bevissthet; mer enn 20 millioner sovjetborgere døde som følge av Den store fedrelandskrigen 1941-45. Leningrad fylke markerte 60-årsjubileet for de fem krigsårene i Nordvest-Russland gjennom en serie utstillinger. Under markeringen av seiersåret 1945 valgte en å fokusere på de sovjetiske krigsfangenes tragiske skjebne. Av drøyt 5 millioner rødearmister som ble tatt til fange, omkom om lag 3 millioner i tysk krigsfangenskap. Mer enn 1/3 av de sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge under krigen, havnet som slavearbeidere i Nordland. Ca. 32 000 russefanger befant seg her ved krigens slutt.

Utstillingen, som har fått den norske tittelen Lidelse og vennskap - Sovjetiske krigsfanger i Nordland, er en samproduksjon mellom Leningrad fylke og Nordland fylkeskommune. Fra norsk side har en bidratt med en lang rekke fotos hentet fra museene i fylket, kopier av personalkort til krigsfanger som døde under slavearbeid i Steigen og på Trondenes, og en rekke tekster. Designeren er russer (Igor Makarov). Utstillingen ble åpnet 6. mai 2005 i St. Petersburg og har seinere også vært vist i Kingisepp, Saltdal og Narvik. Etter visningen i Bodø, skal den til Mo i Rana og Mosjøen, før utstillingen skal tilbake til Leningrad fylke for videre visning.

Hovedpunktet i utstillingen er det vennskapet som vokste fram mellom sovjetiske krigsfanger og nordlendinger, med lidelse og fornedrelse som bakteppe. Tidligere krigsfanger kan ikke glemme den bistanden de fikk av den norske sivilbefolkningen i form av mat, klesplagg og smil, og mange nordlendinger har heller aldri kunnet glemme russefangene.

I motsetning til andre fanger som vendte hjem til sine hjemland som helter, ble de sovjetiske krigsfangene møtt med ny piggtråd, forhør og mistenksomhet. I henhold til en Stalin-ordre fra august 1941 var alle som ”hadde latt seg ta til fange” stemplet som forrædere. Fra filtrasjonsleirene ble mange sendt videre til arbeidsbataljoner for ny fangetilværelse, andre til konsentrasjonsleirer i GULag-arkipelet. Alle – også de som ble sendt hjem eller til videre militærtjeneste fra filtrasjonsleirene – var brennemerket som ”repatrianter” og var dømt til et liv som andre rangs borgere i Sovjetunionen. Først på 1990-tallet er de blitt rehabilitert.

Under den kalde krigen lot norske myndigheter sovjetiske krigsgraver og monumenter forfalle. I 1951 besluttet regjeringen å flytte de mer enn 8000 sovjetiske krigsgravene i Nord-Norge til én samlekirkegård. Årsaken var frykt for at sovjetiske ambassadepersonell skulle drive etterretnings-virksomhet under dekke av inspeksjon av krigsgraver. Minnet om det varme vennskapet mellom nordmenn og sovjetiske krigsfanger passet heller ikke inn i en tid med nye militærallianser. Som nytt gravsted ble Tjøtta valgt. Under flytteaksjonen, som ble ledet av norske militære, ble mange minnesmerker sprengt. Oppgravingsarbeidet foregikk i så stort tempo at fangenummer i mange tilfeller ikke ble dokumentert. Oppgravingen ble møtt med protester lokalt. I Narvik stanset rådmannen arbeidet, og et enstemmig formannskap ga beskjed om at kommunen ønsket å ta ansvar for de sovjetiske gravene. Til ingen nytte. På den sovjetiske krigskirkegården på Tjøtta er om lag 8000 døde gravlagt. Det store flertallet er navnløse.

Flere steder i Nordland blir minnesmerker over døde sovjetiske krigsfanger tatt vare på av lokalbefolkningen og minnene om krigsfangene ført videre til nye generasjoner.