Møte mellom tid og sted. Bilder av Nord-Norge (utdrag)

 Eli Høydalsnes, utdrag fra dr.art-avhandling, ved Universitetet i Tromsø, desember 1999

 (Det kan være interessant å sammenlikne (Inghild) Karlsens Tranquiliatis med) bodøkunstneren Harald Bodøgaards (f.1958) skulptur Sarkofag fra 1990.

Skulpturens mål og form er bestemt av en liten brun båts smekre linjer, slik at grunnflaten blir mandelformet. Båten er en autentisk, ca. seksti år gammel spisse fra Saltstraumenområdet. Den er ikke bearbeidet utover at den er innsatt med flytende, grå-svart tusj; den turkise, langsgående stripen er original. Spissa er plassert opp ned på en monumentalt utformet, ornamentert form i hvit fauskemarmor som hviler på en mindre sokkel i svart labrador-stein. Det oppstår et kontrastrikt spill i møtet mellom de ulike materialene, overflatevirkningene og fargene. Treverket kan minne om de midlertidige overnattingsstedene fiskerne kunne lage seg ved å snu båten opp ned, eller byggeskikken i nord der båten ble brukt som tak på naust og sjøhus.

Steinens materiale, dens avlange form og overflatens relieff- utsmykning gir derimot assosiasjoner til - ikke uventet, tittelen tatt i betraktning - en
sarkofag. Relieffenes enkle former former likner derimot bølger og havets liv; sjøstjerner, krepsdyr, fisk, alger, tang og tare, skjell og konkylier.


Båten og sarkofagen - her møtes det nordnorske, hjemlige og det klassiske, fremmede. Skulpturen ble til i en tid da den nordnorske fiskerikrisen var akutt, og her er åpenbare nærings- og kulturpolitiske kommentarer.

SarkofagMen først og fremst framstår den som et minnesmerke for den gamle båtkulturen - og et gravmonument; båten stedes til hvile i symbolsk hav.

Havet, i nordnorsk kontekst, er jo også en kirkegård. Båten fungerer derimot gjerne som et livssymbol, og slikkan denne skulpturen leses som et bilde på en hel livsform som hedres og legges til ro.

 

En sammenlikning mellom Inghild Karlsens installasjon og Bodøgaards Sarkofag vil, ved første blikk, gi inntrykk av store kontraster: Det utspredte kontra det samlende og massive;det flyktige kontra detmonumentale og materielle;det (kunstnerisk) utfordrende kontra det tradisjonelle og selvtilstrekkelige; det idémessige og mangetydige kontra det fysiske, tunge og enkle.

Men her er også fellestrekk; store formater, bruk av lokale materialer, direkte referanser til tradisjonsrike næringer og enkle, lettfattelige henvisdnininger til liv og død. I begge verk ligger en latent dynamikk, en livskraft og en framtidsorientering: En antydning om at det kanskje er på tide å søke nye veier; forankre identiteten i noe annet enn fortiden og næringshistorie alene.

For livet i nord går videre, uten at man glemmer fortiden og den respekt tradisjonen utber.

 Tilbake til innhold