|
(Det kan være interessant å sammenlikne
(Inghild) Karlsens Tranquiliatis
med) bodøkunstneren
Harald Bodøgaards (f.1958) skulptur Sarkofag fra 1990.
Skulpturens mål og
form er bestemt av en liten brun båts smekre linjer, slik
at grunnflaten blir mandelformet. Båten er en autentisk,
ca. seksti år gammel spisse fra Saltstraumenområdet.
Den er ikke bearbeidet utover at den er innsatt med flytende,
grå-svart tusj; den turkise, langsgående stripen
er original. Spissa er plassert opp ned på en monumentalt
utformet, ornamentert form i hvit fauskemarmor som hviler på
en mindre sokkel i svart labrador-stein. Det oppstår et
kontrastrikt spill i møtet mellom de ulike materialene,
overflatevirkningene og fargene. Treverket kan minne om de midlertidige
overnattingsstedene fiskerne kunne lage seg ved å snu båten
opp ned, eller byggeskikken i nord der båten ble brukt
som tak på naust og sjøhus.
Steinens materiale, dens avlange form og overflatens relieff-
utsmykning gir derimot assosiasjoner til - ikke uventet, tittelen
tatt i betraktning - en sarkofag.
Relieffenes enkle former former likner derimot bølger
og havets liv; sjøstjerner, krepsdyr, fisk, alger, tang
og tare, skjell og konkylier.
Båten og sarkofagen - her møtes det nordnorske,
hjemlige og det klassiske, fremmede. Skulpturen ble til i en
tid da den nordnorske fiskerikrisen var akutt, og her er åpenbare
nærings- og kulturpolitiske kommentarer.
Men
først og fremst framstår den som et minnesmerke
for den gamle båtkulturen - og et gravmonument; båten
stedes til hvile i symbolsk hav.
Havet, i nordnorsk kontekst,
er jo også en kirkegård. Båten fungerer derimot
gjerne som et livssymbol, og slikkan denne skulpturen leses som
et bilde på en hel livsform som hedres og legges til ro.
En sammenlikning mellom
Inghild Karlsens installasjon og Bodøgaards Sarkofag vil, ved første
blikk, gi inntrykk av store kontraster: Det utspredte kontra
det samlende og massive;det flyktige kontra detmonumentale og
materielle;det (kunstnerisk) utfordrende kontra det tradisjonelle
og selvtilstrekkelige; det idémessige og mangetydige kontra
det fysiske, tunge og enkle.
Men her er også fellestrekk;
store formater, bruk av lokale materialer, direkte referanser
til tradisjonsrike næringer og enkle, lettfattelige henvisdnininger
til liv og død. I begge verk ligger en latent dynamikk,
en livskraft og en framtidsorientering: En antydning om at det
kanskje er på tide å søke nye veier; forankre
identiteten i noe annet enn fortiden og næringshistorie
alene.
For livet i nord går
videre, uten at man glemmer fortiden og den respekt tradisjonen
utber.
|